Begynnelsen og visjonen
Per Tannum kom fra enkle kår! Foreldrene var skilt og han vokste opp sammen med moren og to søstre.
Med middels karakterer på skolen og familiens generelle (dårlige) økonomi, måtte han tidlig ut i arbeidslivet. Først som bud for Adams Express, deretter et halvt år som sjømann, hvorpå han så mønstret av, delvis underernært og således udyktig for militærtjeneste.
Fra en tidlig stilling som selger i et møbelagentur-firma lærte han, i følge seg selv, om hvordan dårlige møbler ble produsert og var overbevist om at dette kunne han gjøre vesentlig bedre selv. Dette la føringer for en lang vei videre.
Hvem vet hva han hadde begynt med om denne første jobben var en annen. Noe hadde det helt klart blitt, for Per Tannum var visjonær og hadde en drivkraft og arbeidskapasitet av de sjeldne!
Askeladden
(Bildet er fra Per Tannums første brosjyre – fra 1934)
Askeladder vokser opp ved grua. Men de skal videre, og de skal gjerne fort frem her i verden.
Grua til Per Tannum ble en liten møbelbutikk som han i 1933 etablerte i Frydenlundsgate like ved Bislett i Oslo, i de nedslitte lokalene til en gammel kolonialforretning. Han var da 21 år gammel.
Startkapitalen var kr 375.
Han mente selv at han, med dette, kunne gjennomføre sin uttrykte drøm om «å sette spor etter seg i det norske møbelmarkedet».
Håret frøs fast i veggen
Oppstarten var ingen dans på roser. Til å begynne med hadde han ikke råd til både butikk og bolig, så han sov på bakrommet. Der var det noen ganger så kaldt og fuktig at både hår og dyne frøs fast i veggen. Historien forteller at han lå der, med døren på gløtt, og så på forbipasserende som beundret møblene hans.
Per Tannum fikk solgt møblene han tegnet, selv om det gikk tregt i starten. Fra høsten og frem til jul solgte han for kr 1.700 i 1933 kroner. Møblene ble produsert av landsens snekkere. Overflatebehandlingen (beis og lakk) utførte han og Sonja selv (fra kl 06-09 om morgenen).
For å kunne holde det gående i den første tiden, måtte han også ta annet lønnet arbeide. Men kapitalen vokste litt etter litt, og som med mange Askeladder; han skulle fort videre.
1933-1941
Per Tannum var en svært driftig og arbeidssom mann.
På 30-tallet etablerte han en rekke nye bedrifter:
I 1936 etablerte han PT møbler og flyttet til Majorstuen.
2 år senere etablerte han Sette Bo (som senere ble til Tannum Tekstil) i Torstedgården (Stortingsgt 30).
I PT Møbler tok han i 1940 inn to partnere og drev selskapet videre som Centrum Møbelforretning.
Han slet i et par år for å bringe kapitalen opp i et par tusen kroner, og som han selv sa et par år etter at han og Sonja giftet seg i 1937: «hendte det at min kone og jeg en gang i blant ikke var hjemme for gjester, idet sølvtøyet var borte et par dager»…
Per Tannum hadde begrenset kapital, men en utrolig viljestyrke og et ualminnelig pågangsmot. Med dette, og sin begrensede erfaring fra møbel-interiør siden, skapte han seg en visjon.
Vi er kommet til 1941. Per Tannum er fremdeles bare 29 år gammel. Eventyret var i gang:
Visjonen: «Grenda»
Per Tannum kalte visjonen GRENDA.
Ideen var å etablere en «brukskunstnerkoloni», et samfunn hvor norske formgivere, håndverkere og håndverksbedrifter kunne etablere seg og arbeide sammen for å skape grobunn for norsk formgivning og norske produkter.
Stedet han hadde sett seg ut under en sykkeltur til Sollihøgda, var Storøya i Tyrifjorden.
Helt fra starten av 40-tallet inviterte han industri- og forretningsmannen Johan Throne Holst (Freia) til å ta del i prosjektet. Storøya lå rett utenfor Rytterager gård, en prakteiendom som Throne Holst hadde kjøpt noe tidligere.
Som han selv skriver i et utdrag fra et brev til Throne-Holst:
«En ting ble jeg klar over allerede ved oprettelsen av vårt første tegnekontor: Toppresultater oppnåes ikke uten at utførende tegner, brukskunstner eller håndverker får absolutt arbeidsro og tilstrekkelig tid. Helst må han også ha anledning til praktiske eksperimenter samtidig med at tegningen skrider frem, og adgang til diskusjon med andre fagfolk. Jeg førte tanken videre og fant ut at det ideelle måtte være å danne en egen koloni hvor en rekke teoretiske og praktiske spesialister på hjemmeinnredningens forskjellige beslektede fagområder kunne arbeide i spesialstyret avdelinger… så og si i sitt eget kulturmiljø.
Ved at representanter fra flere fag samles på ett sted, mener jeg å opnå at disse kan tilføre hverandre verdifulle impulser – noe som både er naturlig og ønskelig når det tas i betraktning at fruktene av de enkeltes arbeider senere skal kunne danne en samlet helhet i hjemmenes innredninger.
Et slikt miljø er det jeg håper kan skapes i den påtenkte grend.
Dennes beliggenhet må være såpass isolert at de som bor og arbeider der uforstyrret kan samle sig om sine opgaver og gå helt opp i disse. Den må ha tilknytning til god, norsk natur, og allikevel må veien til Oslo være kortest, penest og best mulig.
Ringerike, og da spesielt Hole, byr på alle disse fordeler på ett sted bedre enn noe annet distrikt jeg kjenner…….
Brevet videre er detaljert, omfattende og grundig. Det omhandler bygninger, organisering av samfunnet der, skole, økonomi, ventede resultater mm.
GRENDA på Storøya ble aldri realisert, men visjonen levde videre i Per Tannum’s hode og ble senere realisert som PLUS-senteret i Gamle Fredrikstad
Johan Throne Holst